Velkommen!

Ordrakel er for deg som ønsker å se alt det som ikke alltid er synlig. Det er en blogg som først og fremst tar for seg vårt indre følelsesliv. Med det menes våre innerste tanker, emosjoner, våre handlinger og bakgrunnen for dem, samt alle slags tanker og følelser vi går rundt og bærer på. Jeg har laget denne bloggen med visshet om at vårt indre liv er like viktig, og kanskje viktigere, enn vårt ytre. Det vi har på innsiden former hvordan livet vårt er på utsiden. Likevel, er det ofte ikke der vi starter, fordi vi er opplært til å forme den ytre verden med fysisk makt. Det er lettere å forholde seg til det som er synlig og konkret, fremfor det diffuse og ukjente i ditt innerste indre.

Enkelte ganger stopper derfor vår ytre verden opp, det er som om ting bare repeteres eller nekter å rikke på seg. Noen kaller det en blokkering, og på mange måter er det jo akkurat det. Det som oppstår er at din ytre verden ikke samhandler med det som foregår på innsiden din. Dras det for langt, vil man etterhvert oppleve å føle seg fastlåst. Som på sitt mest tydelige kan innebære en form for fysisk reaksjon, sykdom eller du brenner ut (blir utmattet).

De fleste av oss er ikke så vant til å analysere vårt indre. Mange av oss har nesten ikke en indre dialog, engang. Ikke rart, med tanke på at vi vokser opp i en verden hvor så mye tar bort oppmerksomheten vår fra den. Vi vet kanskje ikke at vi trenger å lytte til vår indre stemme, men tror at det er de rundt oss som sitter med svarene på hvordan vi skal leve. I tillegg kan det være vanskelig å forholde seg til det som kommer opp, vanskelig å vite om du vil orke å takle det. Bruke verdifull tid på det som muligens føles vondt og ubehagelig. Likevel ligger verdifulle svar på det du leter etter der inne og venter på å bli pakket ut.

Kontakt med din fabelaktige innside får du med en dæsj intensjon og et genuint ønske om å bli kjent med deg selv. Da er du på riktig sti mot en mer bevisst tilværelse hvor du til og med kanskje hopper bukk over det som lager unødvendig støy.

Din tilstedeværelse her på bloggen er verdsatt, jeg ønsker deg hjertelig velkommen!

Håper du finner det du leter etter, og enda mer ❤

Reklame

Tips til nyttårsforsetter som fungerer…

Om du gjør dem, selvfølgelig.

12 måneder ligger der foran oss, funklende nye. Igjen. Klare for å fylles med våre aller høyeste ambisjoner. Enkelte kan nesten ikke vente med å sette i gang, legge bak seg året som gikk og starte friskt med nye planer. Andre, nøler med å starte noe som helst, hva om det nye året blir som de to siste? Dessuten kommer januar ganske bardus på etter en travel juletid, noe som kan føles som enda en stressfaktor.

Men, det er ikke sikkert det er en god idé å starte med én gang. For januar kan faktisk være en fin periode å planlegge det kommende året, virkelig tenke godt over hva det er man EGENTLIG vil fremover. Og samtidig se tilbake på året som var og tenke nøye gjennom hva som ikke skal drasses med inn i 2022.

Kan det være at du skal ta bort presset litt og flytte pangstarten til februar i stedet? La januar få bli en tid med refleksjon og ro etter en travel desember?

Uansett, hva du velger, så har jeg noen tips til nyttårsforsetter for deg som er litt usikker på hva du vil ha som intensjoner i 2022. Disse er kanskje litt annerledes enn normale nyttårsforsetter, det er litt av meningen altså. Du kan selvfølgelig starte akkurat når du vil, effekten er den samme enten du starter nå eller i morgen, bare du starter.

1. Vis verden hvem du egentlig er. Vær ærlig med deg selv og med andre, vis dine styrker og din sårbarhet. Ikke gjem deg selv, det er meningen at du skal være deg selv. Det er derfor akkurat du har blitt deg. Øv på å si ting fra hjertet, øv på å være ekte. Kanskje mister du noen venner, kanskje får du nye, bedre relasjoner. Ta sjansen på deg selv!
2. Lytt mer til din intuitive stemme. Hva sier den? Har du gitt den sjansen, sånn på ordentlig, noen gang? Å dempe ytre støy, slippe opp kontrollen i blant, er en fin øvelse. Hva med å gjøre det litt oftere?
3. Ha tro på deg selv og egne evner. Det er mye bedre enn å vente på at noen andre skal ha det. Du kan garantert mer enn du tror, ha tillit til at du fikser det. Det verste som kan skje er IKKE at du prøver og feiler. Det verste er om du aldri prøver.
4. Slipp opp på det du uansett ikke kan kontrollere. Sannheten er at mye av det vi stadig prøver å kontrollere faktisk ikke kan kontrolleres, uansett hvor mye vi tenker på det. Du har fortsatt lov å bry deg. Husk at det er mye egenkjærlighet i å la ting gå.
5. Bli ordentlig kjent med deg selv. Finn ut hva du liker, hva du drømmer om. Ta deg selv med på kombinert date og jobbintervju. Hva tenner din indre gnist? Hva blåser ut lysene? Sjekk også ut mitt forrige innlegg: «Snakk med ditt indre barn». Eller grav litt i tankene som popper opp, spesielt de som gir deg dårlige følelser.
6. Journal-snakk: Skriv ned alt som bruser på innsiden, helst hver eneste dag (eller så ofte som mulig) Arket skal være overfylt med dine mørkeste hemmeligheter, dypeste sår, argeste frustrasjoner og bitreste relasjoner. Det skal være alt som ikke tåler dagens lys. For etterpå skal det brennes, rives i småbiter eller makuleres. Ingen skal se det. Inne i kroppen lager disse følelsene gift, det etser og det brenner, det gnager og det tærer. Få det ut før det lager trøbbel, borer seg dypere og leker gjemsel neste gang du leter.
7. Elsk deg selv. Kan du med hånden på hjertet si at du elsker deg selv like høyt som de andre du elsker i livet ditt? Gir du deg selv like mye? Lytter du? Tar du egne ønsker like alvorlig? De fleste gjør ikke det. Det er noe tabu-aktig ennå over det å elske seg selv. Du er ikke en selvopptatt egoist om du elsker deg selv. Det er ikke enten eller. Du kan elske deg selv og du kan elske andre.
8. Les selvutviklende bøker, lær noe helt nytt (som du kanskje har utsatt lenge), gjør noe helt nytt (som du kanskje har tenkt på lenge), øv på å meditere, ta et kurs i hypnoterapi, breathwork (pust) eller kundaliniyoga. Kanskje det aller viktigste du trenger er å øve på å gjøre absolutt ingenting?
9. Skriv 3 ting du er takknemlig for fra dagen, hver kveld før leggetid. Det kan være noe lite, som kaffe i solen eller en hyggelig samtale. Å finne noe å glede seg over i hverdagen, om enn så lite, er den sikreste veien til mer glede i livet.
10. Legg bort relasjoner som gir deg for mye hodebry og som drar deg ned. Har du gitt dem sjanse etter sjanse uten at de behandler deg noe bedre eller viser interesse, er det på tide å komme seg videre.
11. Lek detektiv. Hva gir deg glede? Let etter de aller minste tingene, som også er de mest oppnåelige i hverdagen. Gjør MYE mer av akkurat den tingen. Det holder ikke å si at reiser gir deg mye glede, for det kan du sannsynligvis ikke gjøre hver uke eller daglig. Et overkommelig eksempel kan være tegning, eller å lese. Tenk at du skal gjøre det i 10-20 min i starten. Etterhvert blir det en vane som du velger å prioritere enda mer. Trikset er å sette i gang. Med minimale forhåpninger og ambisjoner. Målet er at du skal gjøre det som gir deg glede, ikke at du skal være god (det blir du når du gjør det mer). Små skritt tar deg dit raskere.

Håper noen av disse tipsene blir nyttige, du kan plukke ut de som er lettest eller de som er tyngst. Du vet selv hvilke som utfordrer deg mest. Lykke til!

Riktig godt 2022!

Snakk med ditt indre barn

Her kommer ett oppsett på hvordan du kan ha din egen indre-barn samtale.

Denne samtalen er privat mellom deg og ditt indre barn, så sørg for å gjøre dette et sted du er alene og uforstyrret.

Advarsel! Kan være utrolig utrensende og sannsynligheten vil være stor for at det kommer noen tårer. Kanskje også noen helt nye følelser og aha-opplevelser som kan virke overveldende. Ta det som et positivt tegn! Hvis du ikke kjenner noe spesielt, er det også helt greit. Alle reagerer ulikt, og følelser kan komme i ettertid. 

Husk! Følelser kan være ubehagelige, men de er din aller beste innsikt inn i deg selv. Tar du egne følelser alvorlig, viser du ditt indre at du stiller opp for deg selv.

Sett av minst ÈN time (den timen går fort). Ettermiddag/kveld er et fint tidspunkt slik at du kan ta det med ro etter øvelsen.

Skriv ut alt du har, ikke tenk på om det er bra, dårlig, politisk korrekt, skrivefeil eller uforståelig på noen måte. La det indre grumset få plass. Også det som helst ikke skulle sett dagslys.

Bruk omtrent 5-10 min på hvert punkt. (Nedtelleren på tlf er veldig praktisk)

Da er det bare å sette i gang:

1. Skriv ned det du beklager at du måtte oppleve i barndommen. Alt du kan komme på.

2. Skriv ned alt du tilgir deg selv for fra fortiden frem til i dag, og hvorfor du tror at det skjedde.

3. Skriv hva du ønsker at du kunne ha gitt deg selv som barn.

4. Forklar barnet inne i deg selv at det er voksent nå, og hva det innebærer å være voksen. Skriv det med kjærlighet.

5. Skriv ned hva du ikke lenger trenger å ta med deg videre, hva som ikke lenger gavner deg.

6. Skriv hva du ønsker å gi til deg selv fra nå og fremover.

Noen eksempler om du står litt fast. (Bruk likevel dine egne ord, da vil du få mest utbytte)

1. Jeg beklager at jeg lot deg være ensom og alene. Jeg beklager at du aldri ble møtt med aksept og forståelse. Jeg beklager at du måtte leve så lenge i den troen om at du ikke hadde verdi, at du var uønsket og et utskudd.
2. Jeg tilgir meg selv for at jeg sa de fæle tingene til deg, jeg visste ikke bedre. Jeg var  virkelig uvitende. Det skjedde fordi jeg trodde på de tingene som ble sagt til meg og fordi det var alt jeg kjente til.
3. Skulle ønske jeg kunne ha gitt deg all den kjærligheten og omsorgen som du hadde behov for i barndommen.
4. Jeg er ikke lenger det barnet som var avhengig av andre. Jeg er voksen nå og kan bestemme mitt eget liv. Ingen kan såre meg uten mitt samtykke.
5. Det gavner meg ikke lenger å fortsette den psykiske mishandlingen mot meg selv. Det gavner meg ikke å tro på det negative som min indre kritikker sier.
6. Fra nå av vil jeg behandle meg selv godt, gi meg selv det jeg trenger og sette klare grenser. Jeg vil bli enda bedre kjent med meg selv.

Les deretter gjennom det du har skrevet, bare akkurat så høyt at du hører deg selv. 

Reflektér. Snakk lavt med deg selv, ha en dialog om det som kom opp. Skriv om du synes det er lettere.

Drikk masse vann og ta det med ro.

Du klarte det! Dette vil sette rekordfart på utviklingen din, gi deg selv en god klem ❤

– Ha en fin uke –

16/08/2021

Usynlig

«Every kid is one caring adult away from being a success-story.»

Josh Shipp

Det finnes barn rundt oss, som vi ikke legger spesielt merke til. De trykker aldri på knappene våre, bare glir lett som sateng. Ingen stormkast, ikke stillestående – bare midt i mellom. Perfekt balanse.

Så rolig, forsiktig og medgjørlig. Så lett å overse. Det er typisk de barna som får ros for at de er så stille og snille. For det er dette den ytre verden ser, når de først legger merke til dem. De ser ikke angsten og kaoset som foregår på innsiden. Den konstante letingen etter trygghet og tilhørighet. Stadig analyserende, stadig perfeksjonerende – i forsøk på å skjule og beskytte sitt allerede så skjøre indre. De har utviklet en egen sensitivitet for kroppsspråk og toneleie. Tilpasser seg andre for å unngå kritikk. I deres hode er enhver form for oppmerksomhet likestilt med trøbbel, og forbundet med noe negativt og farlig som fremkaller enorm angst.

De bærer gjerne på en dyp skam over å være den de er. Livredde for at noen skal avsløre dem, finne ut at de egentlig er verdiløse. For de har omtrent aldri opplevd anerkjennelse, kjærlighet og omsorg. Alt de har blitt fortalt med både handlinger og ord er at de er «feil». I deres omgivelser er psykisk mishandling ofte «premien» for å ta for mye plass. Etter en tid, klarer ikke barnet lenger å ta innover seg flere mentale kamper, noe som resulterer i at barnet gjør seg usynlig. Det blir den beste overlevelsesstrategien i kontakten med de nærmeste. Denne strategien bærer de med seg ut i verden også. Lever det de har lært, naturlig nok. Problemet er bare at der ute blir det usynlige barnet bare enda mer usynlig. Det fremstår som identitetsløst og upersonlig. En venn av alle.

Men, en venn av alle er ingens venn, så ensomheten vokser seg større, fordi omverden ikke klarer å identifisere seg med nøytralitet og passivitet. Og den usynlige klarer ikke å koble seg på en verden der synlighet er høyt verdsatt. Alt dette blir igjen bekreftelser på det som allerede sitter i kroppen fra tidligere erfaringer; tilkortkommenhet, verdiløshet, ensomhet og følelsen av å ikke ha tilhørighet. 

En «identitetskrise» er ikke uvanlig, når den usynlige innser at den kontinuerlige tilpasningen ikke har ført noen steder. Fortsatt like ensom og malplassert. Like utenfor, like alene. Og sannsynligvis mentalt utslitt etter å ha gått på akkord med seg selv i åresvis. Et tomrom der selvtillit og selvbildet vanligvis har tilholdssted.

Det krever mye vekst for å gjenopprette balansen. Likevel kan det styrkes og forbedres ved å jobbe med innsiden; hente frem de såre opplevelsene fra fortiden, som uten tvil vil være ubehagelige, men et viktig utgangspunkt for å kunne legge til rette for heling. Vonde erfaringer må trekkes frem i lyset for at mørket i dem skal kunne fordufte.

Se grundig inn i mørket med lommelykt. Bli kjent med seg selv. Finn tilbake til den du egentlig er. Gro aksept for fortiden, tilgi (deg selv og andre), og bli klar over at den indre kritiske stemmen ikke tilhører deg. Din ekte indre-stemme vil deg ikke vondt. Det er nettopp slik du vet at den er din. Hat kommer ikke innenfra. Du har bare absorbert og adoptert det som ditt.

Spørsmål som kan være nyttige å stille seg selv er:

• Hvem er jeg, egentlig?
• Hva liker jeg?
• Hva liker jeg ved meg selv?

Har du ikke den ENE som har sett deg, gått veien ved din side og holdt hånden din da det ble tøft, ja da må du muligens gå alene. Ikke gi opp av den grunn. Du har mye å gjøre, men det er mulig. Har du hatt den ENE, er skadevirkningene betydelig redusert. Da har du hatt et referansepunkt når alt rundt har vært kaos. Vit at du er heldig, og verdsett den som er ved din side.

– Ha en fin fornyende uke –

Du er ikke den du var

Barndommen former oss fundamentalt, men uansett hvor dype inntrykk vi sitter igjen med, er vi ikke lenger det barnet vi engang var.

Som barn er vi prisgitt dem vi har rundt oss, avhengige av de voksne og deres levemåte. Deres veier blir våre veier. Det er lite et barn kan gjøre med omstendighetene sine. Derfor er det ikke så vanskelig å forstå at barn ofte blir et resultat av forholdene rundt. De overlever ved å kopiere andre og å tilpasse seg. Nesten uansett omstendigheter. De mangler erfaring med å se hva som er riktig og galt, selv om de av og til kan føle det. Barn har generelt begrensede valgmuligheter uten en voksens innvirkning. I så måte er vi litt hjelpeløse som smårollinger, og enda mer hjelpeløse som spedbarn. Vi blir født, og resten er opp til andre; måltider, sosialisering, hygiene, å komme seg rundt, tilrettelegging av søvn mm. Når alt er vel, blir babyen behandlet som en liten gudinne og får servert alle behov uten å måtte foreta seg så mye mer enn å lage noen lyder. 

Hvis barndommen blir tøff, kan vi ende opp som utrygge sjeler i en verden vi ikke føler oss hjemme i. På uendelig leting etter egen identitet. Da kan det være styrkende å si hei til vårt indre barn, prøve å forstå hvem vi egentlig er innerst inne. Finne det barnet som kom til verden full av tro på at alle behov ville bli dekket. Pjokken som falt hundre ganger for å lære seg å gå, men som reiste seg hver gang. Nurket som tok skjeen til munnen og bommet igjen og igjen, men aldri gav opp. Det barnet kan vi lære så mye av.

Det er lett å tro at man kjenner seg selv ganske godt. Men er det egentlig dine tanker du tenker, eller noen andres? Det er ikke alt inne i deg som faktisk er ditt. Den du er nå, er et resultat av erfaringer og opplevelser, miljø, foreldre, venner, søsken, medmennesker, samfunn, med mer. Rusk og rask dratt med på veien fra barndommen. Og fra andre. Inne i mellom alt ligger heldigvis både gull, glitter og edelstener, som fint kan tas vare på. Miksen av alle disse elementene ligger og flyter inne i deg. Venter på situasjoner som enten lager bobler, bølger eller tsunami. Og under det som flyter, ligger grunnfjellet, den virkelige delen av deg som du må bli kjent med, og forstå.

En bil kan nemlig ikke repareres og forbedres om man ikke vet hvordan den fungerer. Det hjelper sjelden å vurdere bare lakken og ekstrautstyret. Litt sånn er det med oss mennesker også.

Av og til kan det virke enklere å overlate roret til andre, la dem styre den skuten som er deg. På den måten kan de få skylden når ting ikke helt gikk slik det skulle. Men, med selv den aller beste intensjon, vil andre aldri kunne overta med suksess, det er bare du som kan lykkes med å leve ditt liv. Flyte avsted med vær og vind, eller sette seil mot lysere horisonter. Først når du tar tak i roret selv ligger muligheten der for et godt liv, og med et godt liv tilføyer du noe godt til andres liv. Selvutvikling er essensielt; det arbeidet du legger i deg selv vil nyttiggjøre verden rundt deg. Et menneske som er bevisst, kan bevisstgjøre andre. Et menneske som har det bra vil behandle medmennesker bra, påvirke omgivelsene positivt og kan, i høyeste instans, bryte et negativt familie-mønster. 

Den gode nyheten er at du ikke lenger er et hjelpeløst barn, avhengig av andre for å overleve. Det holder at du husker det barnet, lærer essensen av hva som er deg i det barnet og blir den forelderen for ditt indre barn som du kanskje aldri hadde i barndommen.

Som voksen er vi ikke ferdig utviklet, selv om vi er ferdig utvokst. Fortsatt ligger mulighetene der til å forme livet, hoppe ut av offer-tilstanden og opp i førersetet. Ta fatt på spakene som styrer den fabrikken som er deg. Fylle opp med all den næringen du har bruk for. Både fysisk og mentalt. En fabrikk som er fylt med alt den behøver kan så smått begynne å sende ut til andre. Gi av godene uten å tømmes, fordi den stadig produserer nytt. Det er en fabrikk som har kommet inn i et godt mønster.

Er du klar for å tørke støv av fabrikken din, proppe den med alt den trenger for å fungere optimalt? Det er bare du som vet hva akkurat din fabrikk har bruk for, og hvilke goder den kan bidra med i verden.

– Ha en fin uke –

Kronisk syk, du?

Hele livet frem til nå har jeg levd med kronisk sykdom. Et liv uten en eller annen form for smerte i kroppen eller plager er ukjent for meg. Kanskje er det best, for da har jeg heller aldri helt visst hva jeg går glipp av? Det er i det minste det jeg trøster meg med. Det hadde nok vært en helt annen sorg over det, om jeg hadde mistet en frisk kropp til sykdom, som dessverre mange gjør. I dette innlegget har jeg lyst å dele min egen historie rundt det å være kronisk syk, og å spre litt personlig kunnskap rundt emnet.

Nå er det å være kronisk syk blitt såpass utbredt at det finnes artikler, råd, forskning og fakta om det over hele nettet. Uansett hva den kroniske sykdommen er, så er den til besvær. Kronisk er en betegnelse som betyr at den vil vedvare, sannsynligvis resten av livet. Jeg sier sannsynligvis fordi jeg har troen på at vi aldri må miste håpet. Håpet er noen gang det viktigste man kan ha. Et sted der inne må vi få lov å ha lysende tanker om fremtiden, til tross for diagnoser og merkelapper.

 Haltende rundt på sykehuset etter en brokk-operasjon som 9-åring ble min merkelige vagging (pingvin-gange) tilfeldigvis oppdaget av en forbipasserende ortoped. Det ble starten på en langvarig og krokete vei mot å stille en passende diagnose. Etter mange år og utallige sykehusbesøk, hvor jeg kjente sykehuset og barneklinikken bedre enn min egen storetå, fikk jeg diagnosen MED (multipel epifyseal dysplasi). Tilstanden var og er såpass sjelden at jeg ble den første som fikk diagnosen i Norge. MED er en beinsykdom.

I mellomtiden, mellom sykehusbesøk og røntgen-bilder (jeg har sikkert HØYE verdier av stråling i systemet) levde jeg livet på hjemmebane uten noen form for tilrettelegging. Jeg vet ikke om det skyldtes mangelfull kommunikasjon mellom sykehus, skole og hjem, eller om det bare var tiden vi levde i. Det gikk hardt utover selvbildet, fordi jeg hele tiden følte at jeg ikke strakk til, og jeg forstod virkelig ikke hvorfor. Jeg så ut som alle andre, men jeg var ikke som alle andre på innsiden. Kroppen verket, og alt var tungt. Ingen hadde samtalen med meg om at jeg faktisk var annerledes. Ingen forklarte meg kunsten å lytte til kroppen. Ingen fortalte meg at hyppige sykehusbesøk og tester ikke hører hverdagen til. Resultatet ble at jeg prøvde enda hardere, på ting som andre tilsynelatende gjorde med letthet. Og likevel feilet jeg. Lurer du på når den indre kritikeren så smått begynte å spire? Det var på den tiden…

Så til alle dere med barn som har ulike diagnoser – ikke hold dem i mørket. Fortell dem om diagnosen, og hvilke utfordringer det KAN by på, og gjerne fordeler med den også, om du føler deg ekstra kreativ! Vis dem med hele hjertet at det er ok å være dem, fokuser på mulighetene fremfor begrensningene. Få hjelp. Møt andre med samme utfordringer, der det er mulig.

Livet som tenåring bestod av å få hverdagen til å gå opp. Mitt sosiale liv måtte vike hvis jeg skulle få gjort skolearbeid, eller omvendt. Som kronisk syk er det en sjelden luksus å ha plass til både og. Det er mest enten, eller. Å løse den kabalen, sammen med kaotiske hormoner, skolearbeid, depresjon og familiære kriser er ikke bare utfordrende, det er enestående umulig. Jeg minnes gymlærere, lærere og generelt voksne som alltid bemerket ting som de mente jeg måtte skjerpe meg med. Ting jeg ikke klarte å forbedre uansett hva jeg gjorde.

Her er litt av problemet for mange med kroniske sykdommer/tilstander; de er usynlige på utsiden. Så støtt og stadig må det repeteres for andre hvilke utfordringer man har, noe som føles både nedverdigende og det underbygger følelsen av at andre ikke tar hensyn med mindre du stadig utleverer deg selv og «syter». Verst er det rundt familien, fordi man har en forventning om at de automatisk skal huske (og vite) hvordan du har det. Dessverre tråkker de i salaten i hytt og pine – helt uten å mene noe med det, selvfølgelig.

Det er vanskeligere å si ifra i andre situasjoner og omgivelser; som for eksempel på en stappfull buss, hvor en høygravid eller åttiåring plutselig stiller seg rett ved setet ditt. Skal du bli sittende og føle deg som en dust, eller skal du reise deg og takle smerten i redsel for kritiske blikk? Jeg går alltid for det sistnevnte. Jeg ser jo tross alt sprek og sunn ut, og har ikke en gravide-mage eller krykker å vifte med. Ikke har jeg spesielt lyst å annonsere mine «feil og mangler» for et helt busslast, heller.

Selv om det er kroppen som er usynlig syk, vil man (med stor sannsynlighet) bli deprimert inne i mellom. Ensomheten i det man står alene om slår til. Og det er slitsomt å ha vondt nesten hele tiden. Du er aldri din beste utgave når du er syk. Har du hatt hodepine en hel dag så vet du hva jeg snakker om. Da er du ikke den beste forelderen, samboeren eller DEG. Litt sånn er det å være kronisk syk. Det skal godt gjøres at ikke hjernen, som henger sammen med resten av kroppen, også påvirkes.

Her kommer en forsøksvis forklaring på hvordan det kan oppleves å være i en syk kropp, hver dag. Selv om jeg, vel og merke, bare kan ta utgangspunkt i egne erfaringer og subjektive følelser, har jeg troen på at enkelte vil kjenne igjen noe av det jeg beskriver:

Fibromyalgi: Som å alltid ha melkesyre eller «sure» muskler. Det skal veldig lite til før muskelen blir så overbelastet at du må gi deg – med hva enn du gjør som krever litt belastning. Massasje virker ikke, men kan på sitt beste føles litt bedre i ca 2 sek. Og ja, det er ikke EN muskel som er vond, men ALLE, mer eller mindre.

Utmattelse: Du vet de dagene der det er vanskelig å stå opp fordi barna har holdt deg våken så du har kanskje sovet tre, litt dårlige timer, den natten? Du vil bare sove videre (og kroppen kjennes som om du hadde din sykeste treningsøkt dagen før). Sånn kjennes det ut med utmattelse, bare uten alle de bragdene gjennomført. Dessuten sover du det aldri av deg. På dagtid må du gå rundt og gjøre på noe (selv om du ikke orker), for hvis du setter deg ned i en stol risikerer du å bli totalt ubrukelig. Du klarer ikke å motivere deg til en eneste ting, kroppen er som en seig deig, alt går rimelig treigt. Typisk senario er at andre synes du er en smule lat.

Leddplager: Samme følelse som når du har overbelastet kneet en dag (feks på trening) og blir stiv og støl, bare at det forblir slik. Og med jevne mellomrom kjennes det ut som om noen stikker en lang nål inn i kneet ditt også. Akkurat i det du belaster det. Sånn at du knekker ørlite sammen og har lyst å skrike. Skjer nesten alltid et offentlig sted med hardt gulv…

For noen kan sikkert disse beskrivelsene høres helt vanvittige ut, og kanskje overdrevet til og med. Jeg lover deg, det er de ikke, men som kronisk syk vil man være frisk og normal, så vi er superflinke på å late som.

Dette er slik jeg opplever det, i mindre eller større grad, alt ettersom. Jeg kan ikke svare for alle andre. Kanskje har du helt andre opplevelser? Hører gledelig om dem, så kommenter gjerne under ❤

-Ha en fin uke-

Ingenting er undervurdert

I en verden full av effektivitet, tidsfrister, høy puls og der det verdsettes å være travelt opptatt, blir det sett på som ganske meningsløst og bortkastet å gjøre absolutt ingenting. For hva skal det være godt for? Hvem har tid til sånn luksus, egentlig? Man kommer ikke så langt med ingenting, eller? Det kan man jo holde på med som pensjonist…kanskje?

Ingenting er liksom ingenting. Sier du at du prioriterer ingenting, ja, da risikerer du å bli sett på med mistro. Men å gjøre ingenting er langt i fra det samme som å være lat. Å gjøre ingenting krever sin innsats.

Jeg forstår godt at det kan virke absurd å bruke sin verdifulle tid på ingenting. Jeg vedder likevel favoritt-luen min på at de øyeblikkene du har tilbrakt tiden din i ingenting – så har du hatt en av dine bedre opplevelser, kanskje til og med dine beste ? De få gangene du har lagt på stranden på varme dager, uten noen forpliktelser annet enn å være akkurat der du er. Eller en kald morgen der du sitter foran peisen og nyter en varm kopp te, helt for deg selv. Uten noe du skal nå. Disse øyeblikkene hvor du bare er til stede i dine egne tanker. Du husker dem nok, fordi de gir en god følelse. Du synes kanskje de oppstår altfor sjelden – kanskje føler du at det ikke er plass til den type luksus i livet ditt. Og, nei, i hverdagen kan det føles som om det er altfor lite av disse øyeblikkene. Like fullt, så opplever du dem, her og der. Enkelte ganger kan de være så små og korte at du ikke husker at du var i ingenting en liten stund. Nesten som en skikkelig god saue-stir (som det heter i disse trakter). Du sitter på jobben, og i noen sekunder faller du inn i et lite vakuum mens du ser ut av vinduet, helt borte fra alt som vanligvis jager deg litt. Hjernen tar en pause, lader deg, ubevisst.

Det er når du først begynner å legge merke til disse små øyeblikkene at du innser at du har dem, trolig oftere enn du trodde. Etterhvert vil du oppsøke dem bevisst, fordi du setter pris på dem. Det føles befriende, som en liten dose energi-påfyll. Og når du er der, og du vet at du er inne i ingenting blir de enda mer virkningsfulle.

Det kan føles som om å gjøre ingenting er vanskelig. Det ikke lett å gjøre absolutt ingenting, spesielt når man er vant til å gjøre alt – når dagen er stappet full av gjøremål, plikter opp til hårfestet og rikelig med skulle-burde. Hvordan og hvorfor prioritere INGENTING når man har familie, hus, barn, jobb, skole, et sosialt liv, venner og alt det andre som eksisterer i livet?

Hemmeligheten er; at i ingenting ligger også ALT. Gir du plass til ingenting, så gir du plass til deg selv, og det som er i deg. Det kan være kreativitet, nye ideer, løsninger og inspirasjon. Det vil og kan selvsagt også oppstå ukomfortable følelser om du har ubearbeidede traumer (det har vi alle i ulike grader): Det betyr bare at du har noe du trenger å jobbe med der inne, som får sjansen til å komme til overflaten. Det vil fortsette å be om oppmerksomheten din til du gir den, det er dessverre ingen vei utenom.

Du vil kanskje blir overrasket også, over hvor mye mer du får gjort bare du gir litt tid til ingenting. Det er som i det gamle ordtaket:

You should sit in meditation for 20 minutes a day, unless you are too busy; then you should sit for an hour.

Old Zen saying

– Ha en fin uke –

Hvorfor Ordrakel?

Inne i meg har jeg båret på en drøm om å skrive, helt siden jeg gikk på barneskolen. Akkurat på den tiden ante jeg ikke så mye om hva en forfatter egentlig var, men jeg visste at jeg likte å skrive. Ikke bare det, jeg elsket også å lese, og å lytte til historier – mest fordi de tok meg vekk fra en verden jeg ofte syntes var litt slitsom og vanskelig. Da vi fikk norsk-essay på ungdomsskolen og dermed skulle skrive side opp og side ned med ord, falt de andre i klassen sammen som tunge potetsekker og brummet «Neeeeeeeei…». Det gjorde selvsagt jeg også, for syns skyld, vel og merke. For inne i meg jublet min lille skrivenerd. Jeg var ganske så klar over at hvis denne delen av meg ble synlig, ville jeg med stor sikkerhet være tilnærmet død. Det var i hvert fall det jeg tenkte inne i mitt tenåringshode.

Noen år gikk, og etterhvert som jeg ble ungdom spiret det frem tanker om at jeg en dag, i en vakker fremtid, skulle skrive bok. Men, slik livet ofte er, så tar det deg ut på helt andre veier og avleder deg fra den ekte drømmen langt der inne i hjertet. Og grunnen til det er nok ganske enkel; vi skal lære mer om oss selv og om livet på denne reisen. Vi skal forberede oss på det som skal komme. Vi skal lære og vi skal leve. Likevel, drømmene der inne forsvinner aldri, de ligger trygt i dypet. Rett som det er popper de opp her og der og sørger for å ikke bli glemt.

Mange år har gått og boken er ikke blitt til, men jeg har endelig startet Ordrakel. Her er intensjonen å kombinere skrivegleden med lidenskapen for selvutvikling. Begge et uttrykk for kommunikasjon; det indre kommer ut og uttrykkes i ord, eller de ytre ordene skaper bevissthet i det indre.

Ønsket mitt nå er å lære videre noe av det jeg har på innsiden til deg som akkurat har startet din egen reise. Formålet er å navigere deg inn på ditt helt eget personlige og riktige spor.